Bør Norge sette innvandringen på pause?

På Landsmøtet 21. – 23. juni skal vi vedta et nytt program. Programmet «Det viktigste først», prøver å finne dagens svar på morgendagens utfordringer. En av dissensene i programmet tar opp debatten om innvandringsstopp. Siri Heimdal Knudsen representerer mindretallet i komiteen, mens Nicolai Østeby representerer flertallet.

Mindretallets begrunnelse

En streng, men rettferdig innvandringspolitikk

I årene fremover skal Norge ta imot færre innvandrere. Vi skal få kontroll på integreringen, lære folk norsk og gjøre dem skikket for arbeidslivet i Norge. Vi er på etterslep med god integrering, og det ser vi konsekvensene av i samfunnet i dag. Innvandringsstopp er likevel ikke løsningen. 

For Norge kan ta imot færre innvandrere, samtidig som vi gjør integreringen bedre. Mindretallet er redd for at innvandringsstopp kan fungere som en hvilepute for å forbedre integreringen. Stenger man grensene, er det kun politisk vilje som vil forbedre integreringen. Lar man fortsatt innvandrere komme til Norge, er det en daglig påminnelse om at integrering ikke kan stå på vent. 

Samme påminnelse får vi i dag når vi ser tusenvis av tragiske skjebner på flukt i Europa fra krig, autoritære ledere eller klimaendringer. Selv om ikke Norge skal hjelpe alle, burde vi gjøre noe for de vi kan. Norge kan bedre enn innvandringsstopp. 

Mindretallet anerkjenner likevel problemene vi har grunnet dårlig integrering. Derfor er mindretallet også tydelig på at antall innvandrere som kommer til Norge skal ned. Det lave tallet burde bestemmes på Stortinget og ikke i kommunene. På den måten har vi mulighet til å hente oss inn på integrering, samtidig som Norge fortsatt gjør noe for mennesker som trenger det mest. 

Vi skal ha færre innvandrere, men ikke innvandringsstopp – samtidig som integreringen blir bedre. 

Av Siri Heimdal Knudsen

Flertallets begrunnelse

Bedre integrering med innvandringsstopp

Norge har store integreringsutfordringer. I tillegg til et høyt inntak av flyktninger fra Midtøsten under flyktningkrisen i 2015 og 2016, og nå fra Ukraina etter Russlands fullskala invasjon, har Norge over tid tatt imot flere tusen kvoteflyktninger gjennom FN-systemet. Kombinert med en integreringspolitikk som har resultert i stor konsentrasjon av sosioøkonomiske utfordringer enkelte steder i landet, har de mange ankomstene til Norge ført til økende barnefattigdom, økte forskjeller og et svekket samfunnslim.

Det store utenforskapet mange innvandrere står i, både økonomisk, sosialt og kulturelt, truer den norske samfunnsmodellen bygget på små forskjeller og høy tillit til hverandre og systemet. I tillegg til å frata enkeltmennesker muligheten til å ta del i samfunnslivet og skape gode liv i Norge, svekker den økte ulikheten grunnlaget for samholdet i samfunnet. Det har også flere forskere advart mot. Utviklingen i nabolandet vårt Sverige snakker for seg selv.

Komiteens flertall mener hvor mange Norge tar imot, henger tett sammen med hvor mange vi klarer å integrere. Samfunnets evne til å integrere innvandrere både økonomisk, sosialt og kulturelt, bør etter vårt syn være førende for innvandringspolitikken. Det finnes med andre ord en tålegrense for hvor mange samfunnet vårt evner å integrere. All den tid vi har et stort integreringsetterslep i Norge, og mottakskapasiteten i norske kommuner er på bristepunktet, mener flertallet det vil være klokt å ta en pause i mottaket av kvoteflyktninger.

En vanlig innvending mot forslag om innstramminger i innvandringspolitikken er at integreringen bare må bli bedre. Men motstanderne av innstramminger i slike situasjoner, som den vi står i nå, må selv kunne svare på hva det egentlig innebærer – og hva som gjenstår å prøve. For selv om Norge ikke har like store integreringsutfordringer som Sverige, Tyskland eller Frankrike, har vi ingen garanti for å unngå samme situasjon. Og utfordringene andre land har møtt på skyldes ikke mangel på politisk vilje, initiativ eller penger.

Dersom disse landene, eller Norge for den slags skyld, visste helt sikkert hva som måtte gjøres for å integrere alle som er kommet fullt ut – hadde det blitt gjennomført. Likevel har vi fått enorme utfordringer. Nettopp fordi vi ikke vet helt sikkert hva som fungerer, utover at antallet som skal integreres er avgjørende. Skal vi bevare samfunnsmodellen vår med små forskjeller, høy tillit og muligheter for alle – bør vi innvilge oss en pause for å la de som er kommet få sjansen til å ta del i det samfunnet.

Av Nicolai Østeby