Hvem skal bestemme om vi blir med i EU?

På Landsmøtet 21. – 23. juni skal vi vedta et nytt program. Programmet «Det viktigste først», prøver å finne dagens svar på morgendagens utfordringer. En av dissensene i programmet handler om EU-avstemning. Sondre Hillestad representerer mindretallet i komiteen, mens Nikolai Dyvik tilhører flertallet.

Dissensen:

Mindretallets begrunnelse:

Stortinget burde avgjøre norsk EU-medlemskap

Norge må bli medlem av EU, og det må skje fort. Norges sikkerhet er avhengig av det. Norges velferdssamfunn er avhengig av det. Klodens klima er avhengig av det. Det er ikke lenger et alternativ å stå utenfor. For mindretallet må derfor norsk EU-medlemskap bli en realitet innen 2030, koste hva det koste vil. Spørsmålet er hva som gir størst sannsynlighet for dette utfallet.

Norge er et representativt demokrati av en grunn. Folk flest vet ikke nok til å ta informerte beslutninger om de aller fleste saker. Derfor velger man heller representanter som man føler deler sitt verdisyn til nasjonalforsamlingen. De skal gå på jobb hver dag for å sette seg inn i de viktigste sakene, og ta beslutninger på folkets vegne.

Jo større og viktigere saken er, jo viktigere er det også at de som tar beslutningen vet hva de stemmer over. Derfor har Norge svært sjeldent avholdt folkeavstemninger. Unntaket er når politikere og partier har vært for feige til å ta og stå i vanskelige og upopulære beslutninger.

Mindretallet mener at det helt klart er større sjanse for at Norge blir medlem av EU gjennom vedtak i Stortinget, enn folkeavstemning. Folket har allerede sagt nei til EU to ganger. Høyre strømpriser, upopulær klimapolitikk og detaljregulerende direktiver har ikke gjort befolkningen mer positivt innstilt. EU er en stor og kompleks organisasjon. Årsakene til at medlemskap er nødvendig er sammensatte. Det gjør det vanskelig å overbevise befolkningen, i møte med populistiske motargumenter.

Det er nok ikke stor sannsynlighet for et EU-flertall på Stortinget innen 2030 heller. Men mindretallet tror den er større. For våre valgte representanter må faktisk jobbe med de store sakene hver eneste dag. De må faktisk ta inn over seg de utfordringene Norge står ovenfor, og vet hva som står på spill. Da vil kanskje flere også innse, at det ikke lenger er et alternativ å stå utenfor. Så kan man argumentere for at EU er en så stor sak at den krever ekstraordinær forankring i befolkningen. Eller at de to foregående folkeavstemningene har skapt en presedens som ikke bør brytes. Men til syvende og sist tror mindretallet at den eneste veien til norsk EU-medlemskap er at våre folkevalgte tar til fornuft, når de først får kniven på strupen.

Av Sondre Hillestad

Flertallets begrunnelse:

Ja til EU, og at vi forblir der!

Det er på tide å bli en del av EU. Det gjør vi kun gjennom en folkeavstemning, dersom målet er at vi være en del av EU over tid.  

Det har en verdi i seg selv at store beslutninger tas av hele befolkningen. Et medlemskap i EU er en stor beslutning, og vår jobb er å sørge for flertall ved neste folkeavstemning. Med mindretallets forslag risikerer vi unødvendig mange EU-kamper i fremtiden. Å forhandle om vilkår for å bli et medlemsland i EU krever store ressurser. Vi bør ikke være partiet som legger opp til at Norge går inn og ut av EU avhengig av hvem som har regjeringsmakt. 

Norge har tradisjon for at befolkningen får ta del i beslutninger om medlemskap i EU, slik man gjorde både i 1972 og 1994. Siden da har mye skjedd. Særlig viser krigen i Ukraina at det er på tide at Norge blir en del av det som fremover vil være den viktigste organisasjonen for europeisk sikkerhet. Selv om Sverige meldte seg inn i NATO uten folkeavstemming, var det stort flertall i Riksdagen for svensk NATO-medlemskap. Dessverre har ikke synet på EU forandret seg i Norge på samme måte, hverken blant de andre partiene på Stortinget eller i befolkningen. 

Det viktigste Unge Høyre gjør for å bli en del av EU er ved å jobbe for å snu flertallet, ikke ved å presse gjennom en innmeldelse befolkningen foreløpig ikke ønsker.

Av Nikolai Dyvik