Afrikas siste koloni?
Reisebrev fra de saharawiske flyktningleirene i Algerie
Siden 1975 har Vest-Sahara vært okkupert av Marokko. Landets befolkning, Saharawiene, er blitt internt fordrevne på eget kontinent – og en brorpart av befolkningen lever nå som flyktninger i Algerie. Anslagsvis bor det 200.000 saharawier i leirene rett utenfor Tindouf, vest i landet.
Sammen med de åtte andre ungdomspartiene har Unge Høyres internasjonalt ansvarlige, Håvard, besøkt leirene for å lære mer om konflikten og for å observere den uretten Saharawiene ar blitt utsatt for med egne øyne.
Å bo midt i Sahara
Å bo i flyktningleir er vanskelig, og det blir ikke noe enklere av at leiren ligger midt i Sahara hvor temperaturene på sommeren ligger godt opp mot 50 grader celsius. Vanntilgangen i leirene er begrenset, og innbyggerne er avhengig av leveranser fra FN for å fylle opp egne vanntanker. En slik leveranse må så rasjoneres utover frem til det kommer en ny runde påfyll.
Mattilgangen er ikke noe bedre. I møte med Røde Halvmåne og Verdens matvareprogram (WFP) ble vi som gjester informert om at matsituasjonen er i ferd med å bli prekær. Krigens fremspring i Europa har påvirket leveransen av basale varer som korn og andre tørrvarer. Estimert har WFP rundt to måneder med mat på lager, og de er avhengige av ny leveranser for å kunne fø den lokale befolkningen.
Gitt situasjonen forventet vi som representanter for politiske partier et fokus på mer midler til mat og andre grunnleggende varer. Saharawiene på sin side var mer opptatt av den politiske bistanden for å bekjempe den marokkanske okkupasjonen. Med muligheten til å påvirke er det å returnere til eget land, få økt egen frihetsgrad og mulighetsrom det aller viktigste.
Ørkenstaten
Saharawiene anser sin situasjon som midlertidig, og målet er å returnere til Vest-Sahara. Den dagen de gjør det har de allerede viktige institusjoner klare, og et godt demokratisk grunnlag for videre statsdannelse.
Blant annet er det en lang demokratisk tradisjon blant Saharawiene, og rett før vi ankom leirene hadde det vært generalforsamling i Polisario, som er den Vest-Sahariske motstandsbevegelsen. Her fikk dagens leder gjenvalg, noe som innebærer at han også fikk fortsette som president. I stedet for partier opererer de i flyktningleirene med et direkte demokrati hvor man stemmer på enkeltmennesker, som alle representerer Polisario. Det er ikke partier fordelt på en akse, ettersom det er enighet om det viktigste for Saharawiene er å få returnere til Vest-Sahara, og først når de har gjort det kan de tenke på partier.
Å skape noe ut av ingenting
Situasjonen i Vest-Sahara er alt for komplisert til å kunne forklare i et enkelt reisebrev, og inntrykkene fra besøket er mange. Allikevel er det noen nøkkeløyeblikk som peker seg ut, og som krever litt ekstra oppmerksomhet. Særlig har positiviteten til saharawiske befolkningen utmerket seg.
Hele turen har vi opplevd imøtekommende og vennlige mennesker som tror på fremtiden og som ønsker å kjempe en kamp for den selvbestemmelsesretten de i utgangspunktet skal ha. Saharawiene har en egen evne til å skape små lys i de mørkeste situasjoner. Et eksempel fant vi hos en ung mann som hadde skapt sitt eget lille økosystem.
Her hadde han utviklet metoder for å dyrke mat med lavt vannforbruk, og var helt selvforsynt med både kjøtt, grønnsaker og … fisk! Også urter og mat til dyrene vår noe som vokste i «produksjonslabben» til den saharawiske ingeniøren.
En fremtid for Vest-Sahara?
Selv om vi, som gjester, opplevde mye positivitet i leirene er situasjonen i Vest-Sahara langt fra avklar. Marokko har siden okkupasjonen bygget en mur på over 2200km som deler Vest-Sahara i to, og i 2021 brøt det igjen ut krig mellom Marokko og Polisario etter en lengre våpenhvile.
I leirene er det omfattende problemer med feilernæring og anemi. Sykehusene mangler personell og sanitærforholdene er langt fra de man kan forvente ved norske sykehus. Saharawiene er blitt fanget i uholdbare forhold, i en leir som bare var ment å være midlertidig.
Samtidig er det den politiske situasjonen som er mest uholdbar. Over hundre FN-resolusjoner har ikke fått Marokko til å trekke seg ut og avgjørelser fra Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) og EU-domstolen har ikke vært nok. Urettferdigheten er til å ta og kjenne på.
Å få muligheten til å se denne urettferdigheten med egne øyne har vært lærerikt og Støttekomitéen for Vest-Sahara fortjener en stor takk for det gode arbeidet de gjør med å spre oppmerksomhet rundt saken.
Sammen tar vi kampen!
