Reisebrev fra Algerie
Forrige uke reiste jeg, sammen med lederne av AUF, SU, Senterungdommen, Rød Ungdom, Krfu og Unge Venstre til Algerie. Der tilbrakte vi 48 timer i Sahrawiske flyktningleirer i Tindouf provinsen på grensen til Mali og Mauritania. Leirene har vært der siden krigen i 1975. Det betyr at folk blir født og lever hele livet sitt her, men med samme drømmen om en gang kunne returnere til sitt land. Det ble en uke med mange sterke inntrykk. Det å leve permanent i en midlertidig situasjon, er nesten umulig å se for seg.
Levekårene er dårlige og utfordringene store, spesielt tilgang på (rent) vann, mat og helsetjenester, samt høy arbeidsledighet. Over 70% av gravide kvinner i leirene lider av anemi, som øker risikoen for tidlig fødsel, at barn vokser opp med kroniske fødselsskader og at kvinner dør når de gir liv. De aller fleste vi møtte hadde høyere utdanning, ofte en mastergrad fra utlandet, og snakket opptil flere språk. Likevel finnes det ikke jobb å gå til. Det er et stort behov for leger, sykepleiere og lærere. Men det offentlige har ikke penger til å betale lønninger, og man ender med lønninger på $1 om dagen. Da tjener lærerne og sykepleiere mer på å kjøre taxi eller selge kamelkjøtt. Det er med andre ord ikke mangel på relevant kompetanse som er problemet.
UNCHR koordinerer det humanitære bistandsarbeidet i flyktningleirene, sammen med flere NGOs og Kirkens Nødhjelp. Men klarer ikke dekke utover de mest grunnleggende behov. Det blir fort en kamp om prioriteringer. Hele befolkningen blir med dette 100% avhengig av nødhjelp.
På tross av at FN gjentatte ganger har utrykt at Vest-Sahara tilhører Sahrawiene, har konflikten vært fastlåst i over 40 år. Her i Norge er det tverrpolitisk enighet om at Vest-Sahara har rett til selvbestemmelse og selvstendighet. Likevel har Norske myndigheter har gått fra å kalle Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara til «situasjonen» i Vest-Sahara. Norge kan ikke stole på at FN gjør jobben alene. Regjeringen sier at folkeretten skal være bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk, men samtidig unnlater vi å protestere når den brytes. Det er på tide at Vest-Saharas folk får bestemme fritt over sitt lands fremtid gjennom en folkeavstemning, som de har blitt lovet siden 1970-tallet.
av Hedvig Heyerdahl, leder i Høyres Studenter og sentralstyremedlem i Unge Høyre
