Hvor store skal kommunene våre være?

På landsmøtet skal Unge Høyre bestemme hva vi vil med kommunene våre, og hvordan vi vil sikre gode lokalsamfunn over hele landet.

I programmet Mellom bakkar og berg ligger det en dissens som går på hvor store kommunene våre skal være. Her kan du se begrunnelsene for og i mot dissensen.

Mindretallets begrunnelse

Norge har for mange kommuner. Det er åpenbart. Større, færre og mer robuste kommuner er en forutsetning for fremtiden. Dette må til for å løse mer komplekse oppgaver som kommunene skal løse fremover. 

Men Norge er et stort og variert land. Vi har regioner med mange innbyggere og store byer. Men vi har også regioner med få innbyggere og store avstander. Med en grense på 20 000 innbyggere vil man skape store, komplekse og unaturlige kommuner. Mindretallet mener at programmets intensjon er at vi skal ha kommuner som er naturlige etter hvor folk bor og lever livene sine. En ny kommunestruktur for fremtiden. Med en rigid grense spenner Unge Høyre beinene på seg selv. En dårlig struktur som ikke løser utfordringene. 

For de større kommunene og mindre kommunene rundt dette er dette ikke noe problem. Men dette er ikke tilfellet rundt om i hele Norge. Dette burde programmet også adressere. Derfor mener mindretallet at grensen burde fjernes.  

Av Leander Svea

Flertallets begrunnelse

Generalistkommuneprinsippet er selve grunnlaget for den norske kommunestrukturen. Alle kommuner skal ha ansvar for de samme oppgavene og tilby de samme tjenestene til innbyggerne.

Men i dag ser vi at flere kommuner ikke klarer å løse sine lovpålagte oppgaver. 

For eksempel i helse- og omsorgstjenesten. Om en lege blir syk i en liten kommune kan man risikere at alt stopper opp. Det betyr færre timer, lengre ventetid og mindre kontinuitet for innbyggerne. I små kommuner kan én ubesatt fastlegestilling bety at flere hundre innbyggere står uten et tilbud.

Kommuner med få innbyggere har større utfordringer med å oppfylle lovpålagte krav og sikre gode tjenester. Det fører til at man ofte inngår i omfattende interkommunale samarbeid. Barnevern, legevakt, renovasjon og IKT organiseres på tvers av kommunegrenser. Resultatet er at beslutninger flyttes bort fra kommunestyresalen. Det gjør det vanskeligere for innbyggerne å vite hvem som faktisk har ansvaret og er med på å svekke demokratiet. 

Vi vet at samtlige kommuner med over 50 000 innbyggere ligger an til overskudd, mens halvparten av kommunene med under 10 000 innbyggere ligger an til å gå med underskudd i 2025. Små kommuner er overrepresentert på ROBEK-listen, og viser at det er et strukturelt problem. 

De neste årene kommer utfordringen til å bli større. Oppgavene kommunene er pålagt har allerede blitt mer komplekse og stiller høyere krav til kompetanse, dokumentasjon og beredskap. Samtidig har mange kommuner et synkende befolkningstall som vil gjøre det vanskeligere å rekruttere kompetente arbeidstakere. 

En minstegrense på 20 000 innbyggere vil sørge for at kommunene i større grad kan sikre tilstrekkelige fagmiljøer, økonomisk bærekraft og kapasitet til å levere de oppgavene de skal. 

Hvis vi ønsker at alle kommuner skal ha forutsetningene for å møte utfordringene vi står overfor, og også kunne levere velferd til vår generasjon, er vi nødt til å gjøre endringer. 

Kommunene må være store nok til klare å bære oppgavene sine. 

Av Kine Ellingsen