Feyza Kasikci

LEDER, BÆRUM UNGE HØYRE

I årevis har den uiguriske befolkningen i Kina blitt utsatt for undertrykkelse, overvåking og grove brudd på menneskerettigheter. Nå er det på tide at noen setter fokuset på deres ensomme kamp!

Separasjonsfortellingen om en far og sønn ble siste dråpe for meg. Den handler om en uigurisk gutt som reiste til Kina for å besøke sine besteforeldre. Da han skulle reise hjem igjen, ble han i midlertid stoppet av kinesiske myndigheter. Hjemme i Sverige satt faren igjen, og blir stadig truet om at han aldri vil få møte sønnen hvis han ikke samarbeider med kinesiske myndigheter.

For de av dere som ikke kan så mye om situasjonen i Kina, kommer en liten oppsummering her:

Uigurene er en befolkning som er bosatt hovedsakelig i Xinjiang-regionen nordvest i Kina. Stadig flere mennesker fra denne regionen blir plassert i såkalte «omskoleringsleire». I realiteten er disse leirene langt fra utdanningsleire. Her forsøkes det på både etnisk og kulturell assimilering, hvor over én million mennesker er innsatt og stadig flere familiemedlemmer forsvinner over natten.

De uigurene som er så heldige at de ikke blir internert, holdes under konstant statlig overvåking. Gjøres det én minste handling som avviker fra kinesiske myndigheters standard, risikerer man å bli satt i husarrest. Da er veien kort til å bli sendt til fabrikker for å drive tvangsarbeid. De handlingene myndighetene anser som avvik er ikke kriminalitet, men handlinger vi i Norge tar for gitt at er lov – som å kritisere myndighetene, laste ned kommunikasjonsapplikasjoner på mobilen og forsøk på å kommunisere med familie i utlandet. De som har slektninger i Vesten er mer utsatt for å havne i leirene. Kina gjør alt for å ikke la sannheten om denne grusomme virkeligheten bli kjent for omverdenen.

Det er særlig én by som er viktig for uigurene. Rettelse, det var. Kashgar var et viktig økonomisk sentrum i en ellers fattig region. På grunn av at stadig flere mennesker flytter (om de ikke blir plassert i leirene); moskeer stenges og alt som har med uigurisk kultur å gjøre forsvinner; så forfaller nå Kashgar. Hverken tradisjonelle klær eller musikk er lov. Det som en gang var uigurenes viktigste kulturelle hovedstat er nå i ruiner.

Situasjonen har til og med nådd et punkt hvor det eneste man kan gjøre for å unngå at familiemedlemmer sendes til «omskoleringsleire», er å bestikke politimenn til å «kun» sende familiemedlemmene i vanlige fengsler. Det som kanskje provoserer meg mest er hvordan de kinesiske myndighetene prøver å lure verdensbefolkningen. Først nektet de at disse leirene fantes. Når satellittbilder beviste eksistensen av leirene, forklarte kinesiske myndigheter det med at hensikten er å utdanne befolkningen i Xinjiang-regionen. Nå som vi hører skrekkfortellinger fra primærkilder som har klart å rømme, faller alle brikkene på plass: Kina bruker uigurene som testkaniner for deres plan om etnisk rensing.

Kinas rasistiske assimileringspolitikk rammer minoriteter. Et ønske om en etnisk rensing som synes å minne om Maos idealer. Disse idealene bryr seg hverken om ytringsfrihet, pressefrihet eller religionsfrihet. Men hva for noe demokrati skal man forvente fra et land hvor det henges opp propaganda-plakater med teksten; «Cherish ethnic unity like you cherish your own eye»?

En skulle tro at de få som klarer å flykte fra de kinesiske myndighetene får fred og ro når de bosetter seg i Vesten. Slik er det dessverre ikke. Forfølgelsene fortsetter bak teppet. Mange blir fortsatt truet – akkurat som faren og hans sønn, som ble nevnt innledningsvis. De mest fremstående aktivistene må bytte adresser flere ganger.

Så til slutt et lite avsluttende tankekors: Nazistenes konsentrasjonsleir ble i sin samtid aldri kritisert av europeiske medier, før det var for sent og en verdenshistoriens mest grusomme hendelse ble inngravert. La oss ikke gjenta samme feil. La oss ikke være tilskuere av at uigurene vingekappes!