Leders redegjørelse er leder i Unge Høyres politiske tale/redegjørelse til landsstyret. Denne talen ble holdt i landsstyremøtet 1. august. 

Kjære Landsstyre, det er veldig godt å se alle sammen igjen!

De fleste av oss har ikke sett hverandre siden slutten av februar, på grunn av Korona.  Viruset har ført med seg en del endringer som vi ikke kunne forutse. Sosialistisk Ungdom har for eksempel plutselig fullt gjennomslag på veldig mye, uten å sitte i regjering; fraværsgrensa er midlertidig opphevet, det er ingen eksamen på noen og nesten ingen er på jobb. Og Unge Høyre, vi fikk i allefall flytta russetiden. Det er bare synd det måtte en pandemi til.

Men så er det også en del seriøse ting vi har gått glipp av også. For eksempel ble det ikke noen Pride-festival i år. Vi kunne ikke gå i tog, vi kunne ikke sitte i noen Pride-park, og den eneste måten vi kunne feire mangfoldet på var gjennom en digital feiring. Det er synd, fordi det er både hyggelig og fint å få demonstrere for noe så bra som retten til å elske den du vil. I tillegg mener jeg Pride dessverre er viktigere i år enn på lenge. Landsstyret har snakket om Polens syn på LHBTIQ+ tidligere, og nå har de slått til igjen. Det siste nå er at de, sammen med Tyrkia, ønsker å trekke seg fra Istanbul-konvensjonen. Landets ledere mener at konvensjonen har som mål å rettferdiggjøre det de kaller en «homofil ideologi». Istanbul-konvensjonen nevner ikke homofili eksplisitt, men den er et viktig vern mot diskriminering og den straffefriheten som lenge har fantes i mange land rundt forskjellige typer vold. Alt ettersom hvor ikke-fungerende demokratiet i landet er, og alt ettersom hvor nasjonalistisk landets styresmakter er, så har konvensjonen tradisjonelt sett vært et viktig vern. I tillegg til at Istanbul-konvensjonen er viktig for homofile, lesbiske og transpersoner, så er det også et massivt tilbakeslag for kvinners rettigheter dersom Polen og Tyrkia trekker seg fra den. Istanbul-konvensjonen er viktig fordi den slår fast at visse handlinger, som psykisk vold, personforfølgelse, fysisk vold, seksuell vold, voldtekt, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, tvungen abort og tvungen sterilisering skal være straffbare.

Sammenlignet med det som skjer i resten av verden kan man kanskje tenke at Pride finnes mest for dem. Men også her hjemme er det mange som ikke tør å være seg selv i frykt for sanksjoner fra familie, venner eller resten av samfunnet. Når nordmenn blir spurt om hvor mange som ville flyttet seg på bussen hvis man visste at han ved siden av deg var homofil, så er det fortsatt overraskende mange som svarer at de ville flyttet seg vekk. Det samme gjelder på spørsmålet om man føler ubehag ved å se to gutter kysse. Dette er ikke bare tall fra statistikk som kan leses når vi synes det er interessant og som kan legges bort etterpå. Under Pride i fjor ble Ola ropt dritt etter på kvelden, vi må forklare på nytt og på nytt hvorfor regnbueflagget ikke betyr at du er for sadomachochisme i barnehagen eller at man er for fri prostitusjon for alle overalt, hele tiden. Vi må brette opp ermene, ikke tenke at det ikke er en kamp i år fordi vi ikke får gå i Pride, og selv om Pride først og fremst er hyggelig og fint, så er de en grunn til at vi gjør det. Vi må ikke glemme de grunnene. Neste år skal vi veive med flagg og feire kjærlighet i alle former, for det trengs dessverre fortsatt.

Frem til det, skjer det jo litt andre politiske ting også. Vi skal ha landsmøte, Høyre skal ha landsmøte, den lange valgkampen starter, og Høyre legger snart frem førsteutkast til forslag til stortingsvalgprogram. Arbeiderpartiet sitt kommer litt etter vårt, men det kommer stadig små hint om hva velgerne kan forvente seg av nye forslag fra begge to. Siste hint nå er at AUF mener Arbeiderpartiet må føre en radikal boligpolitikk, slik at unge skal komme seg inn på boligmarkedet. Løsningen til AUF er å innføre en nasjonal eiendomsskatt, skatte boligen du bor i mye hardere, og å opprette et tredje boligmarked der stat og kommune er tungt inne som eier. De har helt rett i at det er radikalt, for å si det sånn.  Dette er også helt klart sosialisme, men det er også veldig klart at det ikke kommer til å funke.

For det første kan man spørre seg selv hvilken virkelighet AUF egentlig lever i. Vi har allerede gjort det mye mindre lukrativt å eie og investere i bolig nummer to. Og det er helt riktig at det er mange unge som ikke eier sin egen bolig, men når AUF sier at «vi risikerer å få en hel generasjon som titter inn på et boligmarked de ikke får bli en del av», så er det direkte feil. Det er heller ikke riktig når de sier at dersom du ikke får hjelp fra foreldrene dine, så kommer du deg ikke inn på boligmarkedet. 40% av alle mellom 25 og 30 bor i en bolig de eier selv. Halvparten av ungdom i tjueårene som har kjøpt egen bolig har gjort det uten hjelp hjemmefra. Ja, boligprisene er ekstremt høye i Oslo, men utenfor hovedstaden er det lettere for unge og nyutdanna å kjøpe seg en egen bolig. Men løsningen kan jo ikke være at hvis du først har kommet deg inn på boligmarkedet, så skal boligen din skattes så hardt som det de legger opp til. Det eneste som skjer da, er at kravene til betalingsevnen din må opp. Det gjør igjen det vanskeligere for unge å komme inn på boligmarkedet.

Og hvis AUF først skal bruke Oslo som grunn for noe som helst, så kan de starte med å rette pekefingeren mot sitt eget byråd og mot sine egne som styrer i byen. Det gjelder også andre steder som Bergen og Trondheim. Når det blir ekstrem prisvekst uten kontroll i pressområder som Oslo, så skyldes det blant annet at det ikke bygges nok små boliger, og at planleggingen i kommunen ikke er rask nok og bra nok.

Markedet funker stort sett, selv om vi kan godt kan gjøre noen endringer innad i markedet. Men å opprette en tredje boligsektor i tillegg til det boligmarkedet vi har i dag vil gjøre at vi får en liten gruppe mennesker, ikke nødvendigvis de som trenger det mest, som er ekstremt heldige og får en billig bolig, mens alle andre fortsatt er i det vanlige markedet.

Boligmarkedet måtte gjennom en ganske massiv deregulering under Willoch-regjeringen. Så det man kan tenke i verste fall er at vi må gjenta suksessen igjen en gang på 2020- eller 2030-tallet dersom Arbeiderpartiet skulle slumpe seg til statsministeren og et flertall med enda mer radikale partier.

Men kjære landsstyre, dette er jo egentlig vårt sommerleir-LS. Egentlig skulle vi sittet på Hove og banket gjennom et par kjappe saker etter et landsmøte. Men når ting ble som det ble, er det jo ganske stas at vi skal vedta det som må på plass for å gjennomføre et landsmøte i oktober. Vi skal ha enda et landsstyremøte før det, og det er mye som skal sies både der og på landsmøtet, men jeg vil likevel bare benytte anledningen til å gjenta at det er et vanvittig privilegium å få lov til å være leder og sentralstyremedlem i Unge Høyre. Jeg er veldig takknemlig for at det er akkurat vi i landsstyret som har ledet regjeringens største ungdomsparti og det desidert viktigste ungdomspartiet i Norge.
Takk for meg.