Av: Tage S. Jensen, 2. nestleder i Akershus Unge Høyre

I 2014 valgte regjeringen å redusere fedrekvoten fra 14 til 10 uker. De hevdet at reduksjonen ville gi hver enkelt familie mer frihet, men denne friheten har kommet med en bakside.

NAV sine tall viser at andelen fedre som tar ut mer permisjon etter ti uker er blitt mer enn halvert siden regjeringen kuttet kvoten. NAV sine tall viser at andelen fedre som tar ut mer permisjon etter ti uker er blitt mer enn halvert siden regjeringen kuttet kvoten. Dette bidrar til alt annet enn likestilling. Bør vi vurdere en 50/50-deling av permisjonstiden?

Det er et biologisk faktum at kvinner bærer frem og føder barn, hvilket i seg selv innskrenker enkelte friheter. Kroppen blir hjem til to individer, og mange blir tvunget til å sette karrieren på vent. Denne biologiske «byrden» har fanget kvinner innenfor husets fire vegger siden tidens morgen, og derfor er det viktig at far tar sitt ansvar.

De færreste kvoter kan kalles liberale, men fedrekvoten kan være et mulig unntak. Jeg tror mange fedre ønsker å tilbringe tid sammen med barna sine, og derfor er det ganske oppsiktsvekkende at såpass få tar ut lengre permisjonstid.

«De færreste kvoter kan kalles liberale, men fedrekvoten kan være et mulig unntak»

Jeg tror samfunnets forventinger til kjønnene kan være en viktig faktor. Mange menn opplever nok et press fra arbeidsgiver om å ikke ta ut mer enn kvoten, og enkelte finner det kanskje heller ikke naturlig å ta ut mer enn ti uker. Det kan også tenkes at flere kvinner føler en sterk forventning om at de skal tilbringe mest mulig tid med barnet, og at fedre synes det blir nærgående å be om mer.

En annen årsak kan være at mange småbarnsfamilier har svak økonomi, og det er dessverre slik at menn har langt bedre gjennomsnittsinntekt enn kvinner. Dette gjør det enkelt for flere familier å konkludere med at far bør stå lengst i jobb.

Alt dette bidrar til å opprettholde et sett med normer og forventinger, som gjør det vanskelig for enkeltfamilier å fatte helt selvstendige beslutninger om permisjonstid.

Det burde ikke være statens oppgave å sørge for at far er hjemme med sitt eget barn, men samfunnets forventninger gjør det til en nødvendighet. Familien ble frigjort fra statens innblanding da deler av den fastsatte kvoten til far ble fjernet i 2014, men dette gjorde det mulig for samfunnets normer og forventinger å ta mer kontroll over fordelingen av den frie kvoten. Foreldre, arbeidsgivere og storsamfunnet var simpelthen ikke klare for ansvaret som fulgte med den reduserte kvoten til far.

Jeg er i utgangspunktet svært skeptisk til statlig inngripen i familielivet, men i dette tilfellet anser jeg det som nødvendig for å ivareta liberale verdier. En familie som utsettes for et forventningspress, der far skyves ut av familielivet og mor skyves ut av arbeidslivet, er ikke virkelig fri. Derfor mener jeg det er viktig å bevare fedrekvoten, men det betyr imidlertid ikke at en matematisk lik fordeling er den beste løsningen.

Argumentene for en 50/50-ordning er at barnet får tilbragt like mye tid med begge foreldrene sine, og at mor og far blir likestilte omsorgspersoner. Jeg håper mange foreldre ønsker å dele permisjonstiden tilnærmet likt mellom seg, men er det rett at de skal tvinges til det? Jeg synes ikke det. Et slikt tiltak vil frata familier friheten til å forme sin egen hverdag, og ordningen kan være vanskelig å kombinere med andre planer og mål.

Jeg kan bruke min egen oppvekst som eksempel. Min mamma tok ut hele permisjonen på deltid slik at hun kunne studere, samtidig som pappa jobbet på heltid. Bortsett fra at mamma og pappa i dag er skilt, fungerte dette utmerket for familien vår. Jeg har et like nært forhold til pappa som til mamma, og er glad for friheten mine foreldre ble tildelt. En 50/50-løsning hadde ikke passet for oss.

I regjeringsplattformen fikk Venstre gjennomslag for å innføre tredelt foreldrepermisjon – en ordning som kan tre i kraft allerede fra midten av 2018. Jeg ser på dette som et godt forsalg som ivaretar begge hensyn. Den frigjør familiene fra deler av forventningspresset, samtidig som de står fritt til å fordele en tredjedel av permisjonstiden uten statens detaljstyring.

I en ideell verden hadde man ikke hatt behov for en slik deling, men realiteten er at samfunnet ikke er modent for ansvaret som følger med friheten. Jeg håper at tredelingen vil medføre en holdningsendring, som på sikt vil gjøre det mulig å fjerne kvoter som griper inn i familielivet. Én ting er i hvert fall sikkert: Å tvinge familier til å fordele permisjonstiden matematisk likt, er alt annet enn liberalt.

Tredelingen er imidlertid ikke tilstrekkelig dersom man skal endre holdninger. Jeg håper flere menn vil kjempe for å tilbringe mer tid sammen med barna sine, og at flere menn vil delta i kampen for økt likestilling. Mitt håp for fremtiden er at jeg kan ta ut en lang permisjonstid sammen med kompisene mine og barna våre. Tur med barnevogn, babysvømming og babykino – alt blir bedre sammen med gode venner. Gjør det litt enklere for din kjære, og ta ut mer permisjonstid!